Sanremo - Elba

14 september heiste vi det Italienske gjesteflagget og første havn i Italia ble Sanremo. På vei hjem fra en tur i byen gikk vi rett på Annette, Marten, Martyn (10 år) og Charlotte (8 år), en Nederlandsk familie som vi traff i Port St - Louis. Ganske komisk, for vi hadde akkurat snakket om å sende dem en SMS for å finne ut hvor de var.  Vi ble invitert ombord i båten deres Symbiose, og der tilbrakte vi en hyggelig kveld. Vi regnet med at veiene våre ville skilles, for vi hadde tenkt å krysse over til Corsica og Elba, mens de planla og reise hele kysten rundt. 

Dagen etter planla vi en kort etappe til Imperia, men allerede ved innseilingen ante vi ugler i mosen. Over alt var det båter og moloen var full av mennesker. Havnen var også fullstappet, for her var det regatta med klassiske seilbåter, så det var bare å seile videre. I neste havn var det heller ikke ledig, så vi måtte seile mye lenger enn planlagt. Da vi til slutt ankret opp i Alassio, en relativt dyr havn i utkanten byen, hadde vi begynt å fjerne oss fra Corsica igjen. 

Været hadde den siste tiden vært relativt ustabilt, og Bjørn hadde ikke lyst på en en lang utaskjærs etappe, så vi bestemte oss for å ta kontakt med Nederlenderne og slå følge med dem et stykke. Vi tok dem igjen i St Margherita og fortøyde ved siden av dem i gratishavnen (trodde vi). St Margherita er en typisk turistby, og med Portofino (Meget kjent turiststed, der fiffen ankrer opp og derfor ikke havnen for vårt budsjett) bare 4 km unna. Men det er gratis å besøke Portofino, så en ettermiddag fant Bjørn og jeg frem syklene og syklet ut langs de smale veiene som slynget seg langs sjøkanten (godt vi har reiseforsikring, for her var det knapt nok plass til at bilene passerte oss). Portofino er opprinnelig en liten fiskelandsby og de gamle pastellfargede murhusene med dører og skodder i grønt omkranser havnebassenget. Tidligere var det boliger, men nå er det omgjort til restauranter og butikker som selger Gucci, Calvin Klein og andre merkevarer. Det var nok atskillig mer fattigslig før. 

Fra havnen løfter fjellsidene seg frodig opp, og her klamrer oliventrær, sitrustrær, kaktuser og blomster seg langs fjellsiden. Hagene er faktisk anlagt som terrasser i den bratte skråningen, og det er imponerende å se hvordan alt er laget. Vi klatret opp til toppen (maaange trappetrinn) og der lå det selvfølgelig en gammel festning. Den har naturligvis forsvart Portofino, men den har også vært endel av forsvaret til Genova.

Da vi skulle forlate St. St Margherita fikk vi oss en overraskelse. Gratishavnen var ikke gratis allikevel. Nederlenderne, som hadde bestemt seg for en tidlig avreise hadde dratt, naturligvis uten å betale. Georgio (havnekapteinen) var rasende, og forlangte at vi skulle betale for dem. Men det ville vi ikke. Allikevel ble vi jo dessverre nødt til å gjøre opp for oss selv. 19 Euro var helt sikkert mer enn det vi virkelig skulle betale. Men det var ikke noe å gjøre noe med, annet enn å ergre seg naturligvis. Etterpå fikk vi høre at den gode Senior Georgio vanligvis skrev ut regning på lavere beløp enn det han virkelig mottok penger for. Man behøver ikke ha høy IQ for å tenke seg hvor det mellomværende beløpet havnet.

På vei mot Portovenere, så vi endelig delfiner for første gang. Det var ikke lenge besøket varte, og vi håper vi snart ser dem igjen.

Portovenere ligner på mange måter på Portofino De samme pastellfargede murhusene med turistbutikker langs kaien, den gamle borgen som engang forsvarte fiskelandsbyen mot angripere og de samme dovene kattene som ligger og dormet seg i solsteken. Havneavgiften er også høy, så vi ankret opp i bukten og tok jolla inn i stedet.

Etter en liten tur for å se oss om, slo lovens lange arm ned på meg. Jeg hadde kjøpt to pakker ballonger til 1,60 Euro i en lokal butikk. Dessverre hadde jeg ikke sørget for å få noen kvittering på kjøpet. En sivil politimann viste meg legitimasjonen sin og hadde en lenger forelesning på italiensk. “Do you speak English?” spurte jeg. “Little”, svarte han og mente det. Først trodde jeg han anklaget meg for å ha stjålet ballongene. Men nei da, etter en stund forsto jeg at feilen var at jeg ikke hadde fått kvittering, og det må man i følge Italiensk lov. Tilbake til butikken erklærte innehaveren at ballongene kostet 1,20 Euro, for det beløpet var nemlig slått inn på kasseapparatet. (Gjett i hvilken lomme de 1,60 var havnet!) Så ble det utfylling av alskens papirer. Tilslutt skulle jeg skrive under på dem. Her nyttet det ikke å si at jeg ikke likte å skrive under på noe, når jeg ikke ante hva som sto der. Etter mange forsikringer om at det bare var forklart de faktiske forhold og at jeg skulle slippe bot siden jeg var utlending, ga jeg opp og signerte motstrebende. Det var forresten fristende og nevne den gode Signor Giorgia i St. St Margherita, men det hadde sikkert tatt enda lenger tid, og vi var allerede en knapp time forsinket.

Viaraggio ble neste stopp, og her ble vi liggende i hele 5 dager, rett og slett fordi været var ustabilt. Det ble stadig meldt om mye vind og tordenbyger. Vinden så vi lite til, men regn og tordenbyger var det desto mer av.

Fredag 20 september var det Anettes bursdag som måtte behørig feires. Men selv om hun syntes pressangene var fine, alle hilsenene var koselige, Pizzaen på restauranten var god og bursdagsbesøket med Charlotte, Martyn og foreldrene med kaker og godter var gøy, lengtet hun fryktelig hjem til alle vennene sine.

Lørdag tok vi bussen til Pisa, og til alle dere som er bekymret for oss når vi seiler så langt. Den bussturen er sannsynligvis det farligste vi har vært utsatt for til nå på turen.

Området rundt “Det skjeve tårnet i Pisa” er naturligvis utnyttet for det det er verdt, til å lure mest mulig penger ut av turistene som kommer i hopetall for å se tårnet. T-skjorter krus, duker, modeller, you name it, de har det her. Ungene fikk da brukt litt penger de også. Men området hvor tårnet er plassert er pent med nydelige bygninger, og tårnet er fortsatt skjevt. 

Resten av byen er ikke mye å skryte av, så etter en kort tur i hovedgaten (vi fant ikke ut at det var hovedgaten før etterpå da vi spurte etter hovedgaten på turistinformasjonen), fant vi ut at vi skulle ta bussen hjem igjen. Om vi syntes bussturen til Pisa var noe i overkant, var turen hjem verre. Vi fikk allerede mistanker om tingenes tilstand, da vi så krusifikset som hang og dinglet i frontruten på bussen. Her var en sjåfør som visste hvordan han skulle kombinere kløtsj, brems, gass og horn. Enten var gassen i bånd, eller så var bremsen inne. Her var ingen mellomting. Og biltilsynet ville neppe skrive ut en bot for manglende lyd i hornet heller.

Så tok vi av fra hovedveien, og foran oss lå en rett veistrekning på et par kilometer gjennom skogen. Det siste vi rakk å se, var skiltet med fartsgrense på 50 km/t.

90, 95, 100… rapporterte Anette som hadde god oversikt over instrumentpanelet. Trærne for forbi sammen med mer eller mindre lettkledde damer som var hendig plassert for hver 50. meter. Trege som vi er, tok det litt tid å oppfatte at dette tydeligvis var “strøket”.  Anette lærte mye på denne turen, i tillegg til at hun økte vokabularet sitt med noen nye ord som hun nok ikke lærer på skolen.

Sagnet forteller at da Venus sitt halseskjede røk og strødde kostbare juveler utover havet, ble en av dem til øyen Elba.

Etter en lang seilas, hvor vi forresten så flygefisk for første gang, ankom vi Tirsdag etter mørkets frembrudd Portoferraio, “hovedstaden” på Elba.

Allerede for flere hundre år siden ble Portoferraio beskrevet som” den tryggeste havn i verden”, både fordi den ligger sikkert for all slags vær og vind, og fordi den er sterkt fortifisert. Det fortelles at den tyrkiske piraten Dragut ble beordret av franskmennene til å innta øyen i 1553. Men da han ankom øyen med en stor flåte anså han byen for uinntagbar og seilte videre uten kamp.

Her har til alle tider vært et yrende liv og besøk av folk fra ulike nasjoner. Nå er det mange langtursilere innom (endel overvintrer her) og  tyskere som som kommer i hopetall med ferge fra fastlandet dominerer turisttrafikken.

Vi gikk rundt i de trange gatene, klatret opp alle trappene og tittet på fortene. En dag var jeg og Anette å tittet på “Villa dei Mulini”, Napoleon 1.s residens. Han ble forvist til Elba i 1813, etter å ha blitt tvunget til å abdisere som keiser. Uklokt nok fikk han ta med hele sin flåte til øyen, og i 1815 forlot han øyen og tok tilbake keisertittelen.

Lørdag 28 september seilte vi rundt til Azzurro på østsiden av Elba, hvor vi ble natten over. Dette var en hyggelig liten landsby med en fin strand hvor ungene dykket og et koselig lite sentrum med mengder av små rare butikker myntet på turister.

Morgenen etter satte vi kursen videre sydover. Nå skulle vi til Roma.