Roma - Gaeta (og Napoli)

De italienske mannfolkene her i Gaeta snur seg etter meg på gaten for tiden. Det har nok dessverre ikke noe med mitt tiltrekkende ytre å gjøre, men er rett og slett en konsekvens av at jeg fortsatt går rundt i kortbukse og T-skjorte. 

Slutten av oktober er her og i Italia har høsten kommet. Italienerne går kledd akkurat som nordmenn på en kald høstdag, i langbukser, ullgensere og boblejakker. At gradestokken fortsatt viser over 20 grader i skyggen spiller ingen rolle. Vi har stort sett stranden for oss selv også. Av og til er det noen andre vågale turister som våger seg uti vannet som nå "bare" holder 20 grader. Italienerne står undrende på land og ser på oss mens de hutrer under boblejakken.

Men tilbake til reisen fra Fiumiccino til Gaeta. Første stopp på veien gjorde vi i Anzio.  Jeg vet ikke om andre mannfolk lider av samme uvane som Bjørn, men jeg har en mistanke om at de gjør det. Spør for all del ikke andre, hvis du lurer på hvor det er mulig å legge til. Det kan jo hende at de vet svaret, slik at du slipper å virre rundt i en ukjent marina og bli irritert. Etter en halv time uten å finne plass, ville Bjørn gå videre for "her var det ikke mulig å legge til". Da jeg tilslutt fikk lov å stille spørsmålet til en lokal båteier, pekte han over på noen ledige plasser ved siden av fiskebåtene, og under protester fra Bjørn (dette var sikkert plassen til en lokal fiskebåt) la vi til. Bjørn slapp ankeret akter, før vi fortøyde båten med baugen mot bryggen. Jeg hoppet på land og satte kursen mot havnekontoret. For første gang ble vi ønsket velkommen til en havn. Det er mulig det var forholdene ombord den siste timen som påvirket min dømmekraft, men havnemesterens unge assistent var svært kjekk i nystrøken hvit uniform. 

Joda, vi kunne gjerne bli natten over, men vi måtte snu båten å legge ut anker. Etter endel forklaringer om at vi faktisk hadde ankeret ute akter og litt byråkratisk papirarbeid gikk jeg fornøyd tilbake til båten.

Da jeg kom tilbake, hadde det samlet seg en skare av skuelystene rundt båten, som livlig diskuterte måten vi hadde fortøyd på. Andreas hang den lille baugstigen vår forut, slik at det skulle bli letter å komme ombord. Italienerne ristet undrende på hodet. "Nei, disse utlendingene er jammen rare!"

De av dere som har sett den engelske komiserien "Allo, allo" (fra 2. verdenskrig, med den franske Cafeeieren Rene)  husker sikkert den italienske kapteinen i serien. Vi kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet, da vi fant 20 italienere med samme uniform som den nevnte italiener i komiserien, på torget. Det var forsvarets orkester som skulle holde konsert.

Jeg tror Italienerne er fulle av kremmerånd, for alle steder ser de sitt snitt til å tjene noen ekstra slanter ved å selge lokale, hjemmelagde varer.

Vi kjøpte kalkunburgere, druer og hvitvin og satte oss på en benk og drakk og spiste mens vi hørte på konserten og så på folkelivet. Tilslutt bestemte vi oss for å prøve noen lokale småkaker. Det kan ha vært den høye musikken, men jeg tror det var totalt mangel på kommunikasjon som gjorde at jeg fikk en diger pose med kaker (600 g) i stedet for de 6 kakene jeg trodde jeg kjøpte.

Et problem i Middelhavet, er at det ofte blir mye svell inn i havnene. Og siden gjesteplassene vanligvis er plassert i åpningen av havnen, kan det bli temmelig ubehagelig ombord. Båten bølget en smule da vi kom tilbake, men jeg så ingen grunn til bekymring. Kvelden seg på og Waltzing Matilda kastet urolig på seg. Etter klokken 02.00 på natten var det ikke mulig å sove lenger og tidlig neste morgen dro vi videre. Men så fikk i hvert fall Bjørn gleden av å si: "Hva var det jeg sa, vi skulle ikke ha lagt oss til her!"

Da været endelig roet seg så vi kunne dra videre, planla vi en lang etappe til El Greco. Underveis fikk vi SMS fra Nederlenderne vi har hatt følge med, om at de lå i havn i Gaeta og der hadde de tenkt å overvintre.

Vi var jo nødt til å si ordentlig farvel, så kursen ble lagt om og søndag 13. oktober fortøyde vi i havnen i Gaeta.

Vi hadde egentlig tenkt å bli et par dager, men nå har vi vært her i 2 uker - og har betalt for 1 måned (billigere enn å betale for 2 uker nå om vinteren), så vi får se når vi kommer oss videre.

Gaeta er en koselig liten by som ligger sentralt, omtrent midt mellom Roma og Napoli. Det tar ca 2 timer med buss og tog til begge disse metropolene. (Dvs hvis togene i Italia noen gang hadde vært i rute!)

De første dagene her benyttet vi til å utforske nærområdene og å besøke stranden. 

Her har også vært en meget viktig landskamp, og jeg kan glede alle med å fortelle at Norge slo Nederland 3 - 1. To mål ble skåret av Anette, mens Andreas sto for det siste norske målet. Det hele tok på, for dagen etter våknet Bjørn med influensa. 

Tirsdag 22. oktober tok Anette, Andreas og jeg toget til Roma mens Bjørn pleide influensaen sin. Vi besøkte museet i Vatikanet og det Sixtinske kapell. Vi ble helt overveldet av det vi så, alle de gamle historiske objektene, alle kunstskattene og utsmykningen. Alt var helt utrolig. 

Torsdag følte Bjørn seg bra nok til en ekspedisjon, og vi dro av gårde for å utforske Napoli. Han var nok ikke helt bra allikevel, for han var utslitt før vi kom ut av togstasjonen . Men det var ikke han som uttalte "Se Napoli og dø," Det var nok den første fotgjengeren som prøvde å spasere gjennom byen. Og vi som syntes Roma var kaotisk. Da vi kom ut fra den store togstasjonen midt i sentrum, oppdag vi at den lå som en trafikkøy med 6 - felts vei rundt. (Det er mulig det egentlig bare var 4 - felt, men italienere tar ikke sånne smålige hensyn). Hadde det bare vært en fotgjengerovergang noe sted, men her var det bare å ta Anette i armen, tråkle seg gjennom trafikken og håpe på det beste. I en sidegate til en sidegate fant vi en liten italiensk pizza restaurant, for når man er i Napoli er det pizza man spiser. For å komme til bordene måtte vi passere tvers gjennom kjøkkenet. Vi hadde litt problemer med bestillingen, for både menyen og kelneren var 100% italienske, men en ung mann ved et av nabobordene kunne engelsk og tilbød seg å være tolk. Pizzaen var god, vinen smakte som saft (men det er jo grenser for hva man får, når 1 liter av husets vin koster 2 euro) og colaen smakte som cola. Sluttregningen på 17 Euro (ca 120 kr)  fikk vi etter å ha passert gjennom kjøkkenet på tilbake turen.

Havnen i Gaeta er helt spesiell. Den drives som en familiebedrift og Anna, som driver marinaen sammen med sin bror, er den første Italieneren vi har møtt med organisasjonstalent.

Da vi kom fikk vi en mappe med  masse nyttig informasjon. Vi har bestilt både flåte og ny autopilot i marinaens båtbutikk, og fått varene når vi skulle! Bøylen for å feste flåten på dekk ble laget lokalt her, og den ble også ferdig til rett tid. Her er alle fasiliteter, fra vaskemaskin til oppholdsrom med et minibibliotek. Og kanskje det aller viktigste. Her er det sosialt med mange båter som overvintrer, og ungene har fått kamerater, både nederlandske og amerikanske. 

Så det blir nok vanskelig å rive seg løs.