Gaeta og Sprelonga

Andreas var den siste av oss som ble rammet av influensaen. Så da vi ble invitert med til Sprelonga av  Bengt og Annika, følte han seg altfor syk til å være med. Ikke at det var så grusomt synd på ham, en hel formiddag for seg selv med fri tilgang til pc'n virket visst bedre enn mang en medisin. 

Men hjemme ble han, da vi andre kjørte av gårde i Bengt og Annikas bil. Bengt og Annika er et trivelig pensjonert svensk ektepar, som overvintrer ombord i S/Y Flavia. De har hentet bilen sin fra Stockholm og ned til Gaeta, slik at de lettere kan reise rundt.

Vi kjørte en drøy mil langs kysten og kom til Sprelonga en typisk fiskelandsby, svært lik mange av dem vi har sett langs kysten av Italia. Byen ligger på en liten høyde med utsikt over sjøen, slik at tidligere dagers beboerer kunne se sjøveisfarende inntrengere i god tid. Nå viser historien at det ikke har  vært til særlig hjelp, siden Tyrkiske pirater flere ganger plyndret byen og drepte og tok til fange innbyggerne. 

Trange smug og små brolagte gater slynger seg mellom de hvite murhusene som er plassert hulter til bulter. Jeg er glad jeg ikke bor innerst i en av disse trange smågatene og skal flytte. Her er det til og med umulig å kjøre moped, fordi byen ligger i en helning og alle gatene med jevne - og ujevne mellomrom har trappetrinn for å kompensere for helningen. 

Etter å ha sett oss rundt i den lille byen, ble lunchen med is, jordbærpai  og kaffe nytt ute på en fortausrestaurant i det fine været.  

Skjønt man kan jo lure på hvorfor Bjørn bestiller kaffe, når han til stadighet beklager seg over den Italienske kaffen og lengter etter et stort krus med norsk kaffe. Kaffen her serveres nemlig som espresso og er svart og sterk. Den drikkes av  bittesmå kopper, som en hvilken som helst 4 årig jente ville blitt begeistret over å få som koppestell. Etter en slurk er koppen tom.

Uken etter var vi en ny tur til Sprelonga, denne gangen med buss. Andreas var blitt frisk igjen og beklaget seg høylydt over å bli tvunget ut i frisk luft. Han synes som vanlig at den beste måten å tilbringe en fin dag på er foran pc'n i salongen. 

Etter en kort tur i gamlebyen, slik at Andreas skulle få sett hvor hyggelig den var (Det er akkurat slik en 15 år gammel gutt tvunget med på tur setter pris på...), gikk vi den drøye kilometeren langs stranden bort til Tiberius' villa. (Riktig koselig tur hvis det ikke hadde vært for bakgrunnsstøyen fra en 15 åring og en 10 åring som kranglet...)

Først var vi en liten tur inne på det nasjonale arkeologiske museet og så på funnene fra området. Her var det bl.a en stor statue av "Scyllas angrep på Ulysses" som gjorde inntrykk. Som Sahra (10 år fra USA) så treffende beskrev den. "Cecilie, you know it has everything. Even hairs and balls...

Etterpå vandret vi gjennom olivenlunden til ruinene etter Keiser Tiberius villa. Den må ha vært storslagen en gang i tiden, men nå var det bare noen murrester igjen som viste størrelsen på villaen og alle rommene den har inneholdt. Nei, da syntes ungene Tiberius sitt oppdrettsanlegg var mer interessant. Det var fortsatt inntakt, med fisk som svømte rundt. 

28 November var det Thanksgiving, og det er klart at med så mange Amerikanere i marinaen måtte denne dagen feires slik amerikansk tradisjon krever. 

Ungene startet på formiddagen med baseball og europeisk fotball på stranden og på kvelden møttes vi alle til spleisefest. 

Bordet var pyntet i høstfarger av Anette, Sarah og meg, og det ble servert alt fra den tradisjonelle amerikanske Thanksgivings - maten til mer eksotiske retter slik som Andreas' norske bløtekake. 

Hovedretten var naturligvis kalkun, stuffing, pumpkin stappe, potetstappe, tyttebærsyltetøy og brun saus og til dessert var det pumpkin - pai (pumpkin = gresskar). Vi var spente på hvordan disse gresskarrettene smakte. 

 Pumpkinpaien var litt skuffende, den syntes vi smakt omtrent som rå pepperkakedeig, mens pumpkinstappen var god for den lignet mye på kålrabistappe både i smak og konsistens.

Med så mye god mat og slikt hyggelig selskap kunne ikke dagen bli annet enn vellykket, og det siste Anette erklærte før hun utmattet sovnet om kvelden, var at hun ville feire Thanksgiving neste år også.