Gaeta (fortsatt!)

Boun giorno!

Come state!

Grunnen til denne voldsomme italienskkunnskapen , er at vi har tatt privattimer i italiensk. Så forhåpentligvis, hvis jeg har skrevet alt riktig, står det: God dag! Hvordan har dere det!

Sammen med Bill og Jean ombord på Soleil Sans Fin, har Bjørn og jeg  hver mandag, onsdag og fredag i tre timer hver gang, strevd med å lære italiensk av Angela. 

Så som dere forstår har vi hatt det travelt med studiene som har vært både morsomme, spennende og slitsomme.

Anette har også studert litt italiensk, og nå kan hun omtrent like mye italiensk, som hun kunne engelsk da vi dro fra Norge. 

Det er faktisk utrolig å se hvilke språkkunnskaper turen har gitt henne.

Nederlandsk har hun også lært, og kan ofte referere hva de sier i nabobåten. Her forleden da vi spilte kort, snakket hun nederlandsk da hun delte ut (hun klarer til og med disse grusomme nederlandske strupelydene, som normale mennesker får hosteanfall av). Men da vi ba henne repetere det hun hadde sagt, kunne hun ikke huske det, så hun  kan ikke snakke språket.

I engelsk har hun virkelig blitt en kløpper. 

Alle langturseilere snakker engelsk (bortsett fra tyskere, som på mange måter er noe for seg selv). Dermed foregår all kommunikasjon både blant barn og voksne på engelsk. 

Anette forstår det meste som sies. Dessuten snakker hun engelsk  flere timer hver dag, selv om hun irriterer seg over at hun ikke alltid finner de rette ordene. I tillegg har hun lest flere engelske barnebøker (lekser, for hun hater fortsatt å lese). 

Andreas har også blitt utrolig flink i engelsk. 600 siders bøker leses på et par dager, og han snakker språket atskillig bedre enn sine foreldre. Litt italiensk har han også lært seg, skjønt han nekter hardnakket å innrømme det.

Selv om språktimer og italienskstudier har tatt mye tid, har vi rukket andre ting også. Bjørn og Andreas har vært i Roma for å se "Ringenes herre, To tårn" i engelsk versjon. Da de endelig hadde satt seg godt til rette i kinostolen med godteposer og det hele, startet reklamen. De fikk sett to reklamefilmer før filmfremviseren sluttet å virke. Etter 10 min pause, fikk de sett den første reklamefilmen en gang til før det var totalt stopp. Da de kom tilbake til båten, var Andreas sur fordi han ikke hadde sett filmen, og Anette sur fordi de kom så tidlig hjem at hun og jeg ikke fikk gått ut alene på restaurant slik vi hadde lovet. Et par dager etter dro Bjørn og Andreas tilbake til Roma, og denne gangen virket heldigvis filmfremviseren, og Anette og jeg fikk gått på restaurant.

En tur til Napoli har vi også rukket, og overraskende nok kom vi uskadd fra dette besøket også. Så vi var heldigere enn våre amerikanske venner. De hadde familien på besøk, og ga tilsutt etter for presset om å kjøre leiebil til Napoli. Det første som skjedde på vei inn i byen, var at en annen bil skrenset inn i siden på bilen. Skadene var heldigvis minimale, men de hadde ikke kjørt mer enn et kvartal videre, før en moped prøvde å passerte på innsiden, kom borti leiebilen og veltet. Ambulanse og politi ankom etter en stund, og mens våre amerikanske venner pratet med politiet, kom en ny bil og kjørte rett inn i bakparten på leiebilen, som nå sto parkert. Etter tre timer viste det seg at mopedisten var kommet fra ulykken uten nevneverdige skalder. Våre amerikanske venner bestemte seg for at å kjøre videre var direkte farlig, så de ville parkere bilen inntil fortauet å bruke apostelens hester videre. Trygt parkert (trodde de) åpnet de døren for å gå ut. En mopedist hadde bestemt seg for å ta snarveien på fortauet og snauet døren med millimeters klaring. Da bestemte våre amerikanske venner seg for at nok var nok, og kjørte tilbake til Gaeta. 

De ankom sent, uten å ha sett noe særlig av Napoli, men opplevd desto mer av byen.

Vi tok toget til Napoli, og brukte bena. Utenfor stasjonen ble vi igjen overfalt av selgerne som hardnakket påsto "me not thief" og viste frem digitale kameraer og mobiltelefoner, eller diskret viste frem gullarmbånd og ringer. En ting er i alle fall sikkert. Herligheten selges til innbruddspris. Mobiltelefon 20 euro (uten abonnementsbinding) digitalt videokamera 200 euro. Prisene begynte høyere men falt raskt da vi ikke viste særlig interesse.

Anette og jeg bestemte oss for å gå til byens akvarium. På veien hadde vi en flott tur langs havnen (dessverre hadde Bjørn kameraet), og selv om akvariet var lite, fikk vi sett noen av Middelhavets mange innbyggere.

Det er bra jeg ikke er en ekte trekkfugl. Mitt innebygde kompass ville høyst sannsynlig brakt oss til Nordpolen, så på vei tilbake tok vi uheldigvis feil retning i et kryss. Resultatet var at vi kom en halv time senere enn avtalt tilbake til stasjonen der vi traff to hutrende, sure og lite medfølende hankjønn  (vi hadde tross alt gått svææært langt). Det tok lang tid før de tinte opp (på flere måter).

Oppdatert 15.02.03 av Cecilie Simon Husebye