Messina og Etna

Vi har ikke sett noe til mafiaen. Faktisk virker Sicilia mer sivilisert enn svært mange andre steder i Italia. Til og med trafikken går roligere og det er nesten slutt på dobbeltparkeringer. Kanskje det har noe med at parkeringsvaktene her i Messina faktisk skriver ut parkeringsbøter når noen feilparkerer. Tidligere i Italia har vi bare sett dem blåse i fløytene sine og vifte med armene for seg selv, uten at noen andre har vist særlig interesse for dem. Skjønt å krysse gaten er fortsatt litt av en utfordring. Det er bare å sette foten frem, håpe på det beste og forberede seg på det verste.

Da liten bil (Fiat 500 i følge Bjørn) fylt med fire eldre nonner kom mot oss forleden dag, tok vi sjansen og krysset veien. Det var betryggende med krusifikset som hang og dinglet fra speilet i frontruten. I tillegg hadde de for sikkerhets skyld plastfigurer av Maria og Jesusbarnet festet med dobbeltsidig teip på dashbordet. (Kanskje noe for min gamle Lada?)

Og ganske riktig. Vår Herre hadde ingene planer for oss den dagen, og hans tjenere stoppet og slapp oss trygt over.

Messina med sine knappe 300 000 innbyggere er en moderne by. Etter jordskjelvet i 1908 som la det meste i ruiner og drepte ca. 70 000 mennesker og 2. verdenskrig er byen stort sett totalt gjenoppbygget. Bebyggelsen er ny og gatene er rette og brede. Så her er det få gamle bygninger å beundre (gjett om ungene er lei seg for det!). Men flere av kirkene, opprinnelig bygget av Normanerne som hadde herredømme over øyen fra 1061 - 1194, er gjenoppbygget og verdt et besøk.

Tirsdag leide vi bil. Anette er meget misfornøyd med sin fars kjøring. Han tuter nesten aldri, og kjører maksimalt 30 km/t over fartsgrensen. Hun gremmes over alle bilene som passerer oss, og har kommet med en ny hypotese om skilting og fartsgrenser her i Italia. 40 km/t betyr egentlig 80 km/t, 60 km/t betyr 120 km/t osv. Er man i Italia, får man kjøre som en italiener, mener hun. Vi ser ikke frem til at hun om en 8 års tid får lappen...

Vi bestemte oss for å besøke sydsiden av vulkanen. Veien skar seg gjennom tidligere lavastrømmer og vi kjørte gjennom et svart og goldt månelandskap. På 2000 m høyde stoppet veien (Etna er ca 3300 m høy). Det siste utbruddet hadde ødelagt taubanen som gikk videre oppover, og eneste måten å komme høyere var å gå oppover. Vi nøyde oss med en tur rundt på en av de små gamle kraterene.

Etter besøket på sydsiden, ville vi se om veien på nordsiden ville bringe oss nærmere toppen. Her var det norsk påskestemning, bjørketrær og nåletrær langs veien og skispor i sneen. Ungne koste seg og hadde sneballkrig, men vil man oppleve Etna er nok sydsiden best.

På vei tilbake mot kysten, kjørte vi på smale veier som snirklet seg opp og ned i det kuperte vulkanlandskapet. Druerankene sto og ventet på varmere tider, mens appelsin - og sitrontrærne fortsatt var fulle av frukt. Her og der på en solfylt plass sto et frukttre i full blomst og minnet oss om at våren er i anmarsj.

Fra havet slynget veien seg oppover til den lille byen Taormina. Hoteller og restauranter fortalte oss at her var det turistene som dominerte. Rundt oss i den lille hovedgaten snakket folk tysk og engelsk, bare ungen som spilte fotball forann kirken snakket italiensk og minnet oss om hvor vi var. Med så mange restauranter over alt, var det helt utrolig at det skulle være så vanskelig å finne en som var åpen. Vel spiser ikke Italieneren middag før tidligst klokken 19.00, men likevel. Vi hadde ganske sikkert fått mer ut av besøket i Taormina hvis vi ikke hadde vært så fryktelig sultene, men nå brukte vi mesteparten av tiden til å prøve og finne oss en matbit. Da vi endelig fant en pizzeria og hadde fått spist, var det blitt mørkt og vi fant ut at vi like godt kunne kjøre tilbake til båten.