Othoni - Paxos

Første mulige havn i Hellas var Othonoi, en liten øy nordvest for Korfu. Vi fortøyde i den lille havnen, skiftet i kortbukse og feiret ankomsten til Hellas med et glass vin i solen.

Lørdag tok vi båtpapirene med oss og tok bussen til Korfu by for å ordne med innsjekk og få transittloggen alle utenlandske båter trenger i Hellas. Tolleren var høys uinteressert og ikke særlig høflig, men vi innfant oss med at vi måtte returnere mandag fordi hovedkontoret var stengt, og bestemte oss for å se Korfu by i stedet.

Flere 100 års Venetiansk styre gjør at Korfu, som så mange av de Ioniske øyene, har bebyggelse som på mange måter minner om Italia. Selv det katastrofale jordskjelvet i 1953 som rammet et allerede fattig, krigsherjet og konfliktfylt Hellas og la store områder i ruiner, forandrer ikke inntrykket av den Italienske påvirkningen av byggeskikken. Vi gikk rundt i de trange små gatene i gamlebyen. Her var det overfylt med suvenirbutikker som selger lokal sitrussprit ("Like to taste? Please enter.") og tomme restauranter ("Would you like something to eat?). Nå utenfor turistsesongen ble potensielle kunder som oss  ivrig nødet, og måtte standhaftig avslå "innbydelsene".

Mandag troppet vi opp på hovedtollkontoret, og traff en hyggelig  mann. Han kunne dessverre ikke hjelpe oss, men sendte oss videre til rett kontoret. Det samme vi hadde besøkt lørdag.

Denne gangen traff vi en ny toller, nå med uniform med tre striper på armen. Jeg registrerte så vidt hans enorme vom, som knappene på jakken med nød og neppe fortsatt klarte å holde sånn noenlunde på plass, før fyren snudde ryggen til oss. "I can't see any boat," klarte vi så vidt å oppfatte at han mumlet, fortsatt med ryggen mot oss. Og så fikk vi ikke et ord mer ut av ham.

"Er du sikker på at det er så lurt og klage på tolleren som skal sjekke oss inn? spurte Bjørn meg bekymret der jeg trampet tilbake til det første kontoret. "Vi kan jo ta båten inn i morgen etter at vi har fått ordnet med anoden."

Naturligvis hadde han rett, men det kunne være akkurat det samme.

Vi smilte pent til den hyggelige mannen som først hadde hjulpet oss, og Bjørn forklarte høflig problemet.

"Dette er ikke deres problem, men tollens. Bare vent et øyeblikk," sa han vennlig og henviste oss til to stoler.

Etter en kort men heftig samtale med mannen i nabokontoret og en telefonsamtale, kom tolleren med uniform med tre striper på armen inn døren. Han ofret oss ikke et blikk der vi satt og ventet i inngangshallen. Det var ikke godt å si om det var slitet etter den korte turen til hovedkontoret, eller andre grunner som gjorde at han var rød i toppen.

Samtalen var uforståelig, høylydt og voldsom. En kontordame la ukebladet hun holdt på å lese ned på pulten og fulgte ivrig med. Dette var tydeligvis mer interessant enn vårens moter. Kontoristen på nabopulten som hadde vært travelt opptatt med ukens kryssord var også mer interessert i diskusjonen enn 4 vannrett, dyr på 8 bokstaver. Fra alle de små kontorene stakk nysgjerrige ansikter frem. Og midt oppi det hele satt Bjørn og jeg og prøvde å se uskyldige ut.

"Jeg er fortsatt ikke sikker på om dette er så lurt?" hvisket Bjørn, og jeg var tilbøyelig til å være enig.

Knappene i uniformen formelig bad om nåde, der tolleren, nå purpurrød i ansiktet, trampet forbi oss og ut døren.

Stillheten senket seg atter, kontordamen fortsatte å granske vårens moter, kontoristen fortsatte å vri hjernen for å finne riktig ord i kryssordet og folkene på de små kontorene forvant tilbake for å fortsette med dagens arbeid.

Vi lurte på hva som nå ville skje.

Flere betryggende ord fra vår hyggelige hjelper. Nye små diskusjoner og til slutt fikk vi transittloggen vår utstett fra "sjefen selv".

"Thank you," sa vi til vår nye venn.

"Sorry," sa han og trakk på skuldrene. "And welcome to Greece!"

Gaios lå søvnig og ventet på sommeren og turismen. Vi fortøyde langs kaien og ungene hoppet i land for å se seg om. 10 minutter etter kom de tilbake og erklærte at de hadde sett alt som var å se.

Dagen etter var solfylt og varm. Vi kledde oss i t-skjorte og kortbukse. På kafeene satt menn i alle aldere i boblejakker og høyhalsede gensere og nøt dagen, noe å drikke og en samtale eller et slag kort.

De fleste snudde seg og glante, alt annet enn diskret på mine bare legger, der vi passerte dem på vei til stranden. En tanke slitsomt, spør du meg. På den annen side er det vel lenge til jeg opplever at 18 - 20 års gamle gutter snur seg etter meg på gaten igjen.

Med 16 grader i vannet var det bare Anette som ville bade. Iført våtdrakt, svømmeføtter og dykkermaske plasket hun rundt og utforsket dyrelivet i sjøen. Blå om munnen, skjelvende og med hakkende tenner erklærte hun at det var deilig og varmt.

Torsdagen ville vi videre sydover, men det blåste opp rett i baugen naturligvis, så vi snudde og satte kursen mot Lakka nord på Paxos.

En håndfull hus omkranset havnen og folk puslet med vaskebøtter, feiekoster og maling. Turistsesongen var i anmarsj og det var tid for vårrengjøring i Lakka.

På turistkontoret ble vi hjertelig mottatt. "Velkommen. ENDELIG. Dere er de første turistene i år."

Vi fikk handlet det aller nødvendigste, men følte oss ikke riktig som hjemme da vi på vår ny innkjøpte 5 liters greske pappkartong med rødvin  fant følgende "advarsel:" "The moderate consumption of wine on a daily bais is an essential component of Medeterranean diet. Intensive studies of the World Health Organization have proven the health benefits of the Mediterranean diet and have consistently recommended the moderate consumption of wine on a daily basis, as it can greatly reduce the risk of heart disease."

Det er jammen godt at vi lever sundt her nede.

Oppdatert 12.04.03 av Cecilie Simon Husebye