Galaxidi - Hydra

Galaxidi, midt i korintfjorden var en koselig liten by. Og selv om turistbussene til tider sto parkert tett i tett langs bryggekanten, forsvant de igjen så snart  turistene hadde fått fylt mavene i en av tavernaene langs sjøkanten.

I Galaxidi traff vi danskene Frank og Birte ombord på Eos. De hadde overvintret i Galaxidi sammen med Balder, en diger sjefer som bjeffet riktig flott hver gang han kom på at han var en farlig vakthund. Ny innflyttet var Europa, en blandingshund de hadde funnet påkjørt og halvdød i nærheten av en av lekeplassene i byen. Selv om hun fortsatt bare gikk på tre ben, bakbenet var enda ikke riktig bra etter brudd og operasjon, var hun logrende og leken og ville gjerne klappes på magen.

Villhunder er det dessverre mange av i Hellas. Når den søte lille valpen familien anskaffet plutselig er blitt stor og brysom, løser mange problemet ved å slippe hunden ut et sted langt hjemmefra. Det utrolige er at de fleste av disse hundene vanligvis er utrolig snille og selskapssyke. Altfor mange av dem ender opp påkjørt slik som Europa, men få er så heldige å finne et trygt hjem slik som henne.

Fra Galaxidi er det bussforbindelse til Delfi, og onsdag dro vi av gårde for å se på ruinene etter denne byen som hadde sin storhetstid for ca 2500 år siden. Delfi ble bygget rundt tempelet til ære for Apollon. Apollon var guden for sang og musikk og favorittguden til grekerne. Av og til omskapte Apollon seg til en delfin, og det var dette som ga byen navnet Delfi. Orakelet i Delfi var kjent som den beste sannsigeren i den antikke verden. Folk kom fra nær og fjern for å søke hennes råd. Svarene var som regel tvetydige, så det er ikke rart at hun var kjent for aldri å ta feil.

Museet, som rommer alle statuene og andre funn fra den gamle byen var stengt pga ombygging, så vi måtte dessverre nøye oss med en tur rundt å se på ruinene av bygninger og templer. Litt skuffende, for inntrykket blir jo ikke det samme når man kun får sett alle de praktfulle gjenstandene som er funnet i en bok.

Torsdag satte vi kursen mot Korint, men etter en time, hvor vi beveget oss atskillig mer opp og ned enn fremover, snudde vi og satte kursen tilbake til Galaxidi. Lørdag løyet vinden, og vi dro av gårde igjen. Denne dagen var det ikke et vindpust og havet var flatt. På avstand så vi flokker av delfiner og innimellom hoppet en nysgjerrig en et par meter fra båten. Vi spratt opp på dekk, klare med kameraet, men da hadde delfinen fått tilfredstilt sin nysgjerrighet og svømt videre.

Vi måtte vente en time før vi kunne passere Korintkanalen.

På den andre siden ordnet vi med formalitetene, og 100 euro fattigere satte vi kursen mot den Peloponnesiske øyen Aigina. Da vi entret havnen rett etter solnedgang var det fullt, og det var vanskelig å finne en ledig plass i mørket. Takket være at vi stikker så grunt (1,4 m) fant vi tilslutt en ledig plass og fortøyde for kvelden. På morgenen var det blitt lavvann, og vi våknet til lyden av kjøl-treffer-bunn. Heldigvis var det blitt en ledig plass langs hovedkaia, og vi flyttet båten dit før frokost. 

Som en av de nærmeste øyene til Athen, er Aigina et yndet reisemål både for greske og utenlandske turister. For dem som ikke kommer på egen kjøl, anløper det en jevn strøm av ferger. Langs hele kaipromenaden ligger barer, tavernaer, gullsmed- og suvenirbutikker og lokker. Og lar du deg ikke friste til et besøk, er det nok av dem som prøver å overtale deg.

"Would you like something to eat?"

"No thank you!"

"Drink? coffe, bear, wine...?"

"No."

"A souvenir? A book about greece?

"No!"

"A ...?"

"NOOO!"

Men bortsett for en smule overturistifisering etter vår smak, hadde Aigina sin charm. Vi er jo turister vi også, og at vårt budsjett ikke tillater for mange krumspring kan jo ikke de stakkars butikkansatte vite.

Fra Aigina seilte vi vider til Poros. Vi seilte inn det trange sundet som skiller Poros fra fastlandet, og så den hvite byen som klatret oppover fjellsiden. Langs bryggekanten lå turistbutikkene tett akkurat som i Aigina, men gikk du inn i byen langs de trange smugene og klatret oppover trappene forsvant turistmaset raskt.

Det første vi la merke til da vi hadde fortøyd båten i Hydra (Idra), var stillheten.  Langs kaien sto firbente taxier og ventet på neste ferge. Tre muldyr passerte sakte forbi båten. På ryggen hadde de stablet en seng, madrasser, bord, stoler og diverse esker. Det var øyens flyttebyrå som arbeidet, for her på Hydra er det esler og muldyr som sørger for frakt av så vel mennesker som varer. Det eneste motorisert kjøretøyet på øyen er faktisk søppelbilen, og resultatet var en deilig ro, fjernt fra bråket av alle biler og særlig motorsykler de fleste andre steder vi har besøkt.

Etter en fredelig dag på Hydra med tur langs smale gater og stenlagte veier fulle av eseldritt og kantet med markblomster seilte vi torsdag 24. april østover til Cykladene og øyen Kithnos.

Oppdatert 28.04.03 av Cecilie Simon Husebye