Påske på Kithnos

Vi angret fort på at vi hadde fortøyd i Merikha på Kithnos. Merikha er øyens fergehavn og et jevnt sig av ferger ut og inn av havnen gjorde livet ombord ytterst urolig. Så selv om det dagen etter blåste kraftig, stampet vi oss nordover med vinden i baugen til Loutra, på andre siden av øyen. Husene, hvite mursteinsklosser med blåmalte lister, dører og skodder lå spredd rundt bukten. Her var noen få fastboende, omtrent like mange små, lokale tavernaer og to "supermarkeder" med et ytterst begrenset utvalg av varer.

Bjørn og jeg tok oss en liten kveldstur langs den grusete veien som fulgte sjøkanten.

En mann i overall med bøtte i hånden sto og lente seg over et steingjerde. Han reiste seg og hilste når vi nærmet oss, og da vi hilste igjen vinket han oss til seg. På andre siden av steingjerdet var et yrende liv. 6 små grisunger snøftet ivrig i matfatet, travelt opptatt med å forhindre at noen av søsknene fikk mer mat enn den selv. Purken gransket oss avmålt, før hun igjen rettet oppmerksomheten mot avkommet.

Bonden hadde et ytterst begrenset ordforråd på engelsk, øyensynlig selvlært. Men med hjelp av ord og fakter forsto vi at grisene og sauene i åsen var hans, og at han selv produserte lokal vin fra druerankene innerst i bukten.

"my wife, taverna," sa han å pekte over mot havnen. "Mama Katherina."

Vi hadde sett tavernaen på veien og nikket at vi forsto.

"my food, my wine," sa han så og pekte på dyrene og druerankene, og vi forsto at på Mama Katherinas taverna var maten hjemmelaget og produsert lokalt av far i huset.

Før vi gikk videre lovet vi at hvis vi skulle ut å spise, skulle vi besøke taverna Mama Katherina.

Alle øyer i Hellas har en landsby som heter Chora. Choraen er den gamle "hovedstaden" og ligger alltid plassert høyt oppe med utsikt over havet. Ved første øyekast kan denne plasseringen langt fra havet og transportveiene virke merkelig, men den har sin naturlige forklaring.

I eldre tider gjorde plasseringen det lett å oppdage pirater som kom på uønsket besøk, og ga dermed de fastboende tid til å gjemme unna døtre og andre verdigjenstander før kjeltringene nådde frem til byen.

Lørdag bestemte vi oss for å gå de 5 km opp til Choraen. Veien buktet seg oppover langs fjellsiden gjennom et vel av markblomster. I en av de bratte skråningen lå en liten bondegård, en firkantet hvit mursteinskloss på noen få kvadratmeter. Utenfor arbeidet en gammel senet mann. Bak et steingjerde hadde han noen få sauer og geiter, et sørgmodig esel sto bundet til et oliventre og noen kaklende høns lette etter mat på tunet.

De hvite husene i Choraen var velholdt med nykalkede vegger og nymalte blå lister, dører og skodder. Langs de stenlagte, trange gaten lå små butikker og tavernaer og halvsov i finværet. Et par damer var ute med handleposer, en liten gutt var på tur med en lekebil i en snor etter seg, kattene dormet seg i solen, mens mannfolkene satt i skyggen med et lite glass ved en av bordene på de små tavernaene.

Kanskje livet alltid er så rolig og avslappet her ?

Tilbake i havnen bestemte vi oss for et bad. Temperaturmåleren i båten viste bare 15 grader i vannet, men inne ved stranden kom det ut van fra varme kilder med en temperatur på over 35 grader. Vi satt lenge ved utløpet og nøt det varme vannet.

Påsken er den største høytiden i Hellas, og feires alltid en uke senere enn det vi er vant til. Loutra var så liten at vi dessverre ikke fikk oppleve lysfesten på langfredag, med store opptog der folk har levende lys eller fyrverkeriet ved midnatt på påskeaften som markerer slutten på fasten. (Grekere kan ikke spise noen former for kjøtt eller olivenolje i fasteperioden, som varierer i lengde etter hvor religiøs man er).

Men søndag morgen våknet vi opp til en liflig duft av grillet lam, og da vi tittet ut så vi overalt hele lam som surret sakte rundt over åpen flamme.

Dette så ut til å være en god dag for å gå ut å spise, så etter frokost bestemte vi oss for å se om Mama Katherinas taverna var åpen i dag.

Oppe på Katherinas taverna var hele familien fra minstemann i lekegrinden til eldstemann sittende på en stol med stokken lenende mot armlenet.

Jo da, visst var de oppe. Vi ble geleidet inn på kjøkkenet å fikk se det tradisjonelle lammet som ble tilberedt over glødende kull. Etterpå ble vi plassert på terrassen og servert to små stykker pita, den lokale paien med fåreost (feta) og den svært søte, hjemmelagede vinen som ligner litt på vermuts og er så typisk for området.

Etterpå spurte vi om vi kunne få ta noen bilder, hvilket ble smilende akseptert og så lovet å komme tilbake senere for å spise grillet lam.

Klokken 15.00 var vi tilbake, med et par av bildene vi hadde tatt og skrevet ut i en konvolutt. Fotografiene, et av minstegutten i lekegrinden og et av bestefar stolt poserende med barnebarnet, ble overrakt Mama Katherina. De ble sendt rundt på omvisning til alle gjestene på tavernaen før fotografiet av minstegutten ble plassert godt synlig på en hylle foran et bilde av Jomfru Maria og Jesusbarnet.

Har man dårlig tid, er ikke en gresk taverna stedet og spise. Etter 3 timer var vi ferdig med å spise forrett med gresk salat og frityrstekte poteter, hovedrett med helstekt lam og grillete poteter og en liten smak av pita paien og en slags risengryns suppe. Da vi satt mette og fornøyde og nøt solen og den flotte utsikten fra terrassen kom bestefar ut med tårer i øyenkroken. Først fikk jeg et solid kyss på hvert kinn, deretter fikk Bjørn, kanskje litt beklemt, samme behandling. I takksigelsene som fulgte, var det eneste ordet vi forstod fotografi.

En av gjestene ved nabobordet, en tysker som hadde bodd i Hellas de siste 5 årene snudde seg overrasket og spurte:

"Er dere gamle venner av familien?"

"Nei!"

"Spiser dere her ofte?"

"Nei dette er første gangen."

"Åhhh?"

"Det er bare det at vi tidligere i dag tok et bildet av bestefar og barnebarnet, og det skrev vi ut og ga vertskapet tidligere i dag."

Bestefar og minstegutt poserer for fotografen.

Oppdatert 09.05.03 av Cecilie Simon Husebye

SPONSORER

LUNDE BÅT

KRISTIANSAND

DYREKLINIKK

Vaksine-

klinikken