Cykladene

Fra Kithnos seilte vi til Finikas på Siros, en typisk turistby som hadde sett bedre dager. Ungene likte den derimot godt. Her var gratis strøm, fordi det for øyeblikket ikke var noen som samlet inn havnepenger. De spilte på pc'n fra vi kom til vi dro videre dagen etter.

Vi ankom Paros tirsdag 29. april hvor vi møtte Bjørns foreldre. De hadde tatt fly til Athen og ferge videre til Paros for å møte oss. Det var stor stas og begeistring for både brunost, leverpostei og Mr. Lees nudler, som har vært sterkt savnet ombord de siste ukene.

Selv om Paros var en typisk turistby hadde den beholdt mye av sin charm, med trange steinlagte gater, hvitkalkede hus med blå lister, skodder og dører og mengder av små butikker som solgte all slags krims krams myntet på turister.

Vi besøkte den gresk ortodokse kirken. Anette er litt skuffet over de greske kirkene, etter at hun har besøkt så mange katolske kirker i Italia. De gresk ortodoks kirkene er mye mindre dekorert enn de katolske, og dekoren er også som regel mye enklere i utførelsen. Men en ting som fasinerte, var to "vinduer" i gulvet oppe ved alteret. Under hvert av glassene sto det hver sin søyle, restene etter tempelet (til ære for Athene tror jeg) som sto her før kirken ble reist.

Fra Paros seilte vi sammen med Bjørns foreldre til Faros på Sifnos. Underveis så vi den første skilpadden på turen. En liten fyr med et skalldiameter på ca 15 cm var et nytt og fasinerende bekjentskap for ungene.

Da vi hadde fortøyd på utsiden av en engelsk båt langs den lille kaien, fikk vi besøk. Fire greske gutter på 10 - 12 år spurte høflig om de kunne få bruke båten vår som stupebrett. Vi hadde tydeligvis "stjålet" badeplassen deres. De stupe og hoppet fra baugen, til alle fire hakket tenner.

Etter lunch hadde vannet steget til 19 grader, og ungene skiftet til våtdrakter og snorklet rundt båten sammen med Bjørn, mens jeg nøyde meg med en liten svømmetur i finværet.

Dagen etter bestemte vi oss for å dra rundt til Vahti, på vestsiden av Sifnos. Ungene tok bussen sammen med Bjørns foreldre opp til Appollonia, øyens chora (hovedstad) for deretter ta taxi ned til Vahti, mens Bjørn og jeg seilte båten rundt sydspissen av øyen.

I Vahti sto ungene og ventet. Gradestokken viste nå 21 grader i vannet, og etter at vi hadde fortøyd båten var ungene raskt klare til å ta et bad.

Etter to avslappende dager på Vahti, med bading og snorkling og en tur ut på taverna for å spise gresk salat og soulaki (grillspeed) med Bjørns foreldre, satte vi alle sammen kursen mot Livadhi på Serifos.

Dagen etter tok alle bussen opp til Chora.

Denne Choraen var slett ikke så koselig og levende som mange av de andre vi har sett. Her var få butikker og mange fraflyttete hus. Etter en time med klatring opp og ned trapper tok vi bussen tilbake til havnen og vinket farvel til Bjørns foreldre.

Det viste seg at det var bra at Bjørns foreldre hadde fergebilletter på mandag, tirsdag blåste det så kraftig at fergen ikke klarte å legge til. Kuling varsel for hele området, og vi kom oss ikke videre. Det blåste styrke 7 og 8. Bølgene slo over kaien og sendte salt langt oppover masten. Snart var det blå letrekket i cockpiten hvitt av salt, det samme var resten av båten. Onsdag ble vi kastet vekk fra vår relativt gode plass langs kaien. En flotilje med utleiebåter hadde leiet plass og vi måtte ankre i bukten.

Store flekker med sjøgress på bunnen gjorde det vanskelig å få ankeret i baugen til å sitte, men ved fjerde forsøk traff vi sand og ankeret vårt, et 16 kg delta anker gravde seg godt ned. Med 50 m kjetting (8mm) ute satt vi heldigvis godt fast, for på kvelden blåste det virkelig opp, (styrke 9 i de verste kastene i følge dem med vindmåler). Med vinden ulende i riggen og båten pendlende i store buer satt vi ankervakt hele natten. Dagen etter seilte heldigvis flotiljen videre, og vi fikk tilbake plassen vår langs kaien.

Lørdag 10. mai kunne vi endelig komme oss videre, og selv om vi stampet oss nordover i 3-4 knop med vind og bølger rett i baugen, var det deilig og være underveis igjen. Loutra, på Kithnos var målet, og for første gang på turen krysset vi vår egen rute.

Loutra på Kithnos

I Kithnos traff vi igjen "Kitos", med franske Charles, Sandrine og Augustin (9 mnd) ombord. Som oss er de på en 1 års tur i Middelhavet, og vi har hatt glede av deres hyggelige selskap flere ganger siden vi første gang traff dem på Vahti på Ithaca.

Søndag var en nydelig, varm dag med sol fra skyfri himmel.  Bjørn og jeg leide moped, for å få sett litt mer av øyen. Bjørn kjørte, mens jeg var eksosrype bakpå.

Anette på prøvetur med pappa.

Jeg lurer på hvem som har det morsomst?

Kithnos er, som alle de andre små Cykladeøyene vi har besøkt, full av fjell, heier og daler. Vi kjørte langs smale veier gjennom det bølgende landskapet. Langs veikvanten vokste det fortsatt fullt av markblomster i all verdens farger, og lukten av vår og sommer lekte liflig i våre nesebor (og gjorde naturligvis at Bjørns allergi slo ut igjen). Der hjelmen antakelig burde ha sittet klam og ekkel, rusket vinden deilig og avkjølende i håret . (Vi håper at våre barn, som vi alltid tvinger til å bruke sykkelhjelm og propper ørene fulle av fornuft og sikkerhet ikke leser dette).

Veien slynget seg opp og ned langs fjellsidene. Hver gang vi kom til en topp stoppet vi og nøt utsikten over øyen og havet.

Kilometer på kilometer med steingjerder på kryss og tvers gjennom landskapet. Tenk på dem som engang for lenge siden bygget dem stein for stein med sine egne hender. Her og der en ruin av sammenraste steiner, sannsynligvis restene etter en liten gård og et livsverk.

Noen få gårder fortsatt i drift og enda flere små, hvite kapeller lysende i landskapet, uansett i hvilken retning du vender blikket.

Noen geiter og sauer som beiter og et esel som kommer luntende mot oss med en gammel mann sittende sidelengs på kløven, med en stokk i hånden som han bruker når han styrer eselet.

Jeg tenker som jeg gjorde første gang på Kithnos. Skal jeg noen gang kjøpe meg et lite krypinn et sted i Middelhavet, må det ble her på Kithnos.

Vi har fått anbefalt en liten lokal taverna i utkanten av Loutra. Tavernaen er er egentlig bare et vanlig bolighus. På terrassen er det plassert noen ekstra bord, det samme er det i stuen sammen med sofabenken, skjenken og de religiøse bildene. Eieren av tavernaen både produserer og tilbereder maten selv.

Det er meldt bedre vær, men værmeldingen holder ikke det den lover. Vi har en lang etappe mor Aigina foran oss, men det frister ikke å legge ut i ruskeværet så vi bestemmer oss for å bli en dag til.

På kvelden løyer det endelig, og tirstag morgen vinker vi farvel til Charles, Sandrine og lille Augustin. De skal seile videre i Cykladene, mens vi sier farvel for denne gang.