Villanova - Sipan

Ved  03.00 tiden på natten, hørte vi et plask ute i mørket. En hvit torpedo beveget seg  i det beksvarte vannet langsmed skutesiden, og la seg til ro foran baugen på Waltzing Matilda. Vi var underveis  for motor i 6 knop over Adriaterhavet mot kysten av Italia. Snart fikk den hvite skyggen følge av to til. De gled frem og tilbake foran baugen. Av og til tok en av de sølvglinsende, spøkelsesaktige skyggene en tur ut til siden, så hørte vi et plask og så stjernedrysset av morild. Vi hadde fått selskap av delfiner.

Etter 25 stort sett vindstille timer og mer enn 30 timer uten søvn, så vi endelig havnen i Villanova 3 nm unna. Villanova, med dybde på bare 2 m, kan bare entres i finvær, med lite vind og rolig sjø.

Da kom tordenværet.

Vi rakk akkurat og å rulle inn storseilet til det bare var en liten flik igjen, og snu baugen mot vinden for å ligge på været, før uværet var over oss.

Lyn og tordenbygene rullet over hodene våre, og på noen minutter følte vi det som om vi var på en urolig og krapp berg - og - dalbane.

De hvitskummende bølgetoppene ble tatt av vinden og blåst vannrett gjennom luften. Sammen med hagl og store regndråper pepret de naken hud, stakk som illsinte veps i ansiktet og reduserte sikten til null.

Vi rullet hit og dit, og selv vår bitte lille seilfille var for mye for den lille stormen som blåste nå.

Seilet måtte rulles helt inn, men naturligvis satt det fast. Mens jeg halte og dro, gjorde båten en ekstra krapp bevegelse og sendte radarskjermen ut av festet og ned trappen. Til alt hell var Andreas på vei opp og reddet skjermen i fallet.

"Slipp seilet", hylte Bjørn for å overdøve vinden, og for en gangs skyld gjorde jeg som han sa. Det var dumt at han mente bommen, for nå pisket seilflaket fritt, med fare for rifter og det som verre er.

Tilslutt fikk heldigvis Andreas og jeg inn seilet, like helt viste det seg da vi sjekket det senere.

Kliss våte, med båten hellende over 30 grader bare pga vindpresset på masten, konstaterte vi at vi i alle fall var blitt lys våkne av strabasene.

Etter en halvtimes tid var uværet over, og i solskinn over blikkstille hav, seilte vi inn i havnen til Villanova.

Dagen etter bestemte vi oss for en kort etappe, og satte kursen mot Monopoli. Den gamle bymuren strakte seg høyreist rundt hele havnen. Det var vanskelig å finne en ledig plass blant frakteskøyter og små og mellomstore fiskebåter, men tilslutt fikk vi da fortøyd.

Vi bestemte oss for en runde i byen, og spaserte inn gjennom en av byportene til gamlebyen. Smale gater og trange smug gikk på kryss og tvers langs gråbrune gamle murhus. Men grått og trist var det ikke, med store potter fylt med palmer, kaktus og fargerike blomster langs husvegger og trappeavsatser. Har man ikke en hageflekk, får man bruke det man har.

Turister var tydeligvis et uvanlig syn i bybildet. Stoppet vi opp og så oss rådvilt rundt, var det straks en vennlig sjel som spurte om han kunne hjelpe. På Italiensk naturligvis, så her fikk vi praktisert språkkunnskapene våre. Faktisk ble vi flere ganger stoppet av en som rett og slett bare ville vite hvor vi kom fra.

Tilbake i havnen, viste det seg at fiskebåten som vanligvis okkuperte plassen vi hadde, var returnert. Vanligvis medfører den slags irriterte og sinte fiskere. Men ikke i Monopoli. Fiskerne lot oss rett og slett ligge, og fant seg en ledig plass et annet sted i havnen.

I Monopoli røk den siste av våre to bærbare pc'er. Det er bare et ord som dekker den slags, KRISE. Vi hadde i lengre tid hatt problemer med batteriet, og da Andreas satte inn strømkontakten fordi vi skulle oppdatere siste måneds arbeid (bl.a. reisebrev fra Athen til Korfu og fotografier for en måned), gnistret det og luktet svidd. Deretter var alt dødt. Ingen pc, ingen kartprogram, ikke mulig å få tømt det digitale kameraet og ingen utsikt til å få reparert pc'en før vi kom hjem til Norge.

Med slike dystre utsikter forlot vi onsdag 4. juni Italia og satte igjen kursen øst over Adriaterhavet denne gangen mot Dubrovnik i Kroatia.

På denne overfarten var vi virkelig populære, og på store deler av turen hadde vi følge av selskapssyke delfiner.

Det var pavebesøk i Dubrovnik, med det kaoset av sikkerhetstiltak og tilreisende som dette medfører.

Derfor var det umulig å fortøye i inne i byhavnen i Grus, en forstad til Dubrovnik. I stedet ble vi henvist til en plass ytterst i havnen, og 10 minutter etter at vi hadde fortøyd, ble Bjørn hentet av en toller i uniform og kjørt til tollkontoret. 30 minutter senere og 1295 Kuna (ca 1400 kr) fattigere, var alle formalitetene i orden. Vi satte kursen oppover elven mot Dubrovnik marina utenfor Grus.

Dagen etter  hadde vi planlagt et besøk til gamlebyen i Dubrovnik, men pavebesøket satte hele byen på hode, så vi bestemte oss for å utsette besøket en dag. I stedet benyttet vi dagen til å nyte hetebølgen i marinaens svømmebasseng og om natten svettet vi oss igjennom en minimumstemperatur på 31 grader.

Gamlebyen i Dubrovnik er vel verdt et besøk. Selv om borgerkrigen fra 91 - 95 la halve gamlebyen i ruiner, er det meste bygget opp og bare granatmerker og kulehull i noen av bygningene minner besøkende om urolighetene her for knappe 10 år siden.

Krigen er naturlig nok fortsatt nær for den Kroatiske befolkningen, og du skal ikke snakke lenge med en Kroat, enten det er kassadamen i butikken som ble bombet i stykker under krigen og gjenoppreist senere, kelneren som måtte forlate sine 2 år gamle tvillinger for å sloss eller parkeringsvakten som har en søster som flyktet til Fredrikstad, før han kommer inn på temaet.

Som vår venn som hjalp oss med pc sa: "Først var vi venner med Serberne, så kom de hit og ødela og drepte, og nå er vi visst venner med dem igjen. Hva var egentlig meningen?

Før vi besøkte Slano lå vi to netter for anker i Celo, en rolig liten bukt med hotell, taverna, butikk og dagsbesøk av turister med ferge fra Dubrovnik.

Her nådde temperaturen uante høyder, med det resultat at badetempraturen steg til over 27 grader. Varmen gjorde det umulig å gjøre noe annet enn å bade om dagen og natten var det aldeles håpløst å få sove.

Anette avkjøler seg ved å henger etter båten.

Fra Slano, dro vi sydover igjen mot Kupari.

På vei mot Kupari seilte vi forbi gamlebyen i Dubrovnik.

For nøyaktig 20 år siden tilbrakte vi 2 herlige uker på bryllupsferie på den jugoslaviske hærens turistsenter her. (Utvekslingsprogram mellom det Norske og Jugoslaviske forsvar).

Det var et trist syn som møtte oss da vi rundet pynten og fikk hotellkomplekset i øyesyn. Sammenraste bygninger, granathull og knuste vinduer. I et stort gapende hull i veggen satt en uniformskledd unggutt og dinglet med beina, og utenfor sto det parkert militære kjøretøyer. Militæret var tydeligvis fortsatt nærværende, men stilen og prakten vi husket var borte.

Dagen etter dro vi tilbake til Dubrovnik havn, for å nyte litt mer luksus og feire bryllupsdagen vår  ute, før vi satte kursen mot Luka på Sipan. Vi hadde lest at dette stedet var et paradis, men det må ha vært tidligere, for nå lå det falleferdig og dovent og lot tiden og dagene passere.