Split - Kristiansand

3. juli, seilte vi fra Split til Trogir. Som så mange Kroatiske kystbyer i denne delen av Kroatia, kom Trogir under Venetiansk styre på begynnelsen av 1400 tallet, et styre som varte helt til slutten av 1700 - tallet. Mange av byene har også senere vært under italiensk styre, og flere steder er gatenavnene både på Kroatisk og Italiensk, fordi byene har to offisielle språk. Faktisk er Kroatene svært språkmektige. I tillegg til å snakke Kroatisk og Italiensk, snakker de fleste tysk flytende og godt engelsk. De kan også snakke Serbisk, men etter borgerkrigen hører du ikke dette språket lenger i Kroatia.

Etter et par dager i Trogir seilte vi videre til Uvala Sicenica, en fjord på fastlandet hvor vi ankret for natten. Her tilbrakte vi ettermiddagen med bading og grilling. 

Underholdning manglet vi heller ikke. Forbi båten krysset en surfer uten en tråd på kroppen, mens det i en tysk båt sto en mann med den bare rompa opp i været og trakk opp ankeret. For hvert tak kunne du formelig høre bjellene klinge. 

For oss bluferdige Nordboere tar det litt tid å venne seg til all denne nakenheten, men egentlig har den sine fordeler også. Alle disse forskjellige kroppene, enten de er tynne, tykke, pløsete eller med hengepupper, reduserer i hvert fall ikke selvtilliten til en stakkar midt i 40 - års krisen. 

Anette, som er innfødt sørlending, har utviklet sin egen teori om all denne "syndigheida". "Du skjønner, de har så stor mage at når de ser ned ser de ingenting, så de vet ikke at de har den", erklærte hun etter at en tysker i nabobåten med utrolig stor ølvom dusjet naken på dekk.

Dagen etter silte vi inn kanal sv. Ante og oppover Krka elven. Vi fulgte kanalen og elven ca 15 nm inn i landet og fortøyde i Skradin. Morgenen etter tok vi sightseeingbåt  videre oppover Krka elven til Krka - vannfallene. Krka, var engang et lite industrisamfunn, som hentet kraft fra vannfallene. Nå er vannfallene og området rundt omgjort til nasjonalpark. I finværet gikk vi på koselige turstier oppover langs vannfallene, vandret gjennom skog som minnet oss om norske eventyr og gikk på oppbygde gangveier over våtmarksområdene der vi kunne se fisker og ferskvannsøsters i alle småelvene som rant  under oss. Før vi dro tilbake til båten badet vi i vannet nedenfor fossefallene. Høydepunktet for dagen, særlig for ungene, var å svømme inn bak en av de små fossefallene.

Besøket i Krka nasjonalpark var en opplevelse for både store og små.

På ettermiddagen satte vi kursen nedover elven igjen. Meningen var å ankre i en liten bukt halvveis nede i elven. Mens vi strevde med å få ankeret til å sitte, ble vi overrasket av tordenvær igjen. I løpet av noen sekunder var vi søkk våte og vindbygene gjorde det umulig å manøvrere i den lille bukten. Vi måtte gi opp ankringsprosjektet og dra videre til Zaton, hvor vi fortøyde for kvelden.

Da vi dagen etter kom til Uvala Potkucina, var det noen få ledige bøyer igjen. I 3 av bøyene var det festet små fendere, så vi tenkte at det var noe i veien med dem, og fortøyde i en av de siste ledige i stedet. Da en fransk båt satte kursen mot en fendermerket bøye, viste det seg snart at grunnen merkingen var en ganske annen. En gummijolle med en østerriker i Adams drakt, kun ikledd båtshake, prøvde og jage vekk franskmennene. Østerrikeren hadde fått det for seg at han skulle holde av plassen til sine landsmenn. Franskmennene betraktet ropingen og gestikuleringen hans med mild interesse, mens de fortøyde båten sin i bøyen og returnerte fenderen til sinnataggen i jolla.  

I den neste bøyen fortøyde et eldre engelsk ektepar. Nå hadde Østerrikeren fått nok av de alliertes fremferd, og med båtshaken som sverd kjørte han jollen i stor fart inn i den engelske båten og ga seg til å slå vilt rundt seg.

Lettere sjokkert over mannens oppførsel, var det flere som reagerte, og han trakk seg til slutt slukkøret tilbake til den siste bøyen som han gjetet til en av hans landsmenn dukket opp.

Mens vi koste oss med et glass vin under solseilet, diskuterte vi fenomenet tyskere og østerrikere. Naturligvis er de fleste av dem hyggelige og koselige, men treffer du en drittsekk som tror han eier verden, er vår erfaring at han er "Germaner".

Etter overnatting i Sali og Brbinj, en bitte liten landsby dro vi 13. juli videre til Zadar. Zadar er en stor by, og selv om mye ble ødelagt under bombing i andre verdenskrig, er det fortsatt mange fine gamle bygninger i gamlebyen. Marinaen har mange fasiliteter, men den er dyr, så vi bestemte oss for å dra videre til Prolaz Zapuntel allerede dagen etter. Vi fortøyde i bøyene på nordsiden av sundet, og bestemte oss for å nyte finværet med bading og snorkling i et par dager. 

Alle med båt opplever at doen går tett, og vår do gikk tett i Prolaz Zapuntel. Etter opprensking "de vanlige stedene", var doen fortsatt tett. Det ble litt av en (dritt)jobb og få slangen fra doen til septiktanken (som er under sengen i vår lugar), løs. Da vi så hvor mye avleiring det var i slangen, var det rart den ikke var gått tett tidligere.

Vi fortøyde i de utlagte bøyene i sundet ved øyen Otok Ilovik. Iluvik er en koselig, velholdt landsby som om sommeren er full av amerikanere. Fra denne byen har det nemlig utvandret svært mange til USA, og om sommeren kommer de tilbake med barn og barnebarn for å bo i sine barndoms boliger og treffe kjente fra gamlelandet.

Med kuling i baugen, bestemte vi oss for ikke å dra til Pula. Vi fortøyde i stedet i Mali Losinj, og brukte lørdagen til vindusshopping i byen.

Dagen etter løyet vinden og vi kunne dra videre til Pula. Pula har vært under kontinuerlig okkupasjon de siste 2300 år. Romerne okkuperte Pula for mer enn 2000 år siden, og bygget bl.a et romersk teater her. I dag er det det 6. største og en av de best bevarte i verden. Vi vandret gjennom en av de to gjenværende triumfbuene og inn i gamlebyen hvor det fortsatt er venetianske hus fra den tiden venetianerne okkuperte byen.

Rovinj og Porec var de to neste byen vi besøkte. Også her kunne vi vandre i smale, steinlagte gater, se venetianske middelalderhus. Jo lenger nord vi kom, jo tydeligere ble tospråkligheten. Utenfor de små barene, satt de lokale gamlekarene og snakket italiensk seg i mellom, mens ungene som badet fra kaien snakket kroatisk seg. 

Da vi krysset grensen og sjekket inn i Slovenia, forandret stemningen i båten seg. Ungene fikk sommerfugler i magen og gledet seg til hjemreisen, mens vi voksne ble i dårlig humør og slett ikke så frem til at eventyret skulle ta slutt.

Etter å ha besøkt Piran og Portoroz, begge svært dyre havner, Seilte vi til endepunktet for vårt Middelhavs opphold. I Koper endte vårt eventyr, og nå gjensto det bare å gjøre båten klar til opptak. 6. august ble båten løftet ut av vannet og satt på trailertilhenger. 

Waltzing Matilda reiste på motorveien fra Koper i Slovenia til Mou i Danmark. Trailerturen gikk helt smertefritt, bortsett fra toller rot på den Østeriske grensen. Der ville tollerne ha bevis på at moms var betalt, noe tull siden en norskregistrert båt kan være 18 mnd momsfritt i EU, og vi kom fra et ikke EU land. En lettere frustrert trailersjåfør tok kontakt, men heldigvis hadde vi papirer ombord som viste at vi hadde betalt moms i Norge, så alt ordnet seg. Så mens båten kjørte gjennom Europa, tok vi fly fra Trieste, via London til Torp dagen etter.

Bjørn og Marianne reiste Mandag 11. august ned til Mou, rigget båten og seilte hjem. 17. august, etter 13 1/2 måned og 4500 nm underveis, fortøyde vi Waltzing Matilda i Ternevika i Kristiansand.

Et eventyr er slutt - men bare for en stund, for vi har planlagt nye reiser med Waltzing Matilda.

     Oppdatert 29.10.03 av Cecilie Simon Husebye