Split - Kristiansand
3. juli,
seilte vi fra Split til Trogir. Som så mange Kroatiske kystbyer i denne delen
av Kroatia, kom Trogir under Venetiansk styre på begynnelsen av 1400 tallet, et
styre som varte helt til slutten av 1700 - tallet. Mange av byene har også
senere vært under italiensk styre, og flere steder er gatenavnene både på
Kroatisk og Italiensk, fordi byene har to offisielle språk. Faktisk er Kroatene
svært språkmektige. I tillegg til å snakke Kroatisk og Italiensk, snakker de
fleste tysk flytende og godt engelsk. De kan også snakke Serbisk, men etter
borgerkrigen hører du ikke dette språket lenger i Kroatia.
Gamlebyen i
Trogir er bygget på en liten øy, og selv om mesteparten av bymuren som engang
gikk rundt hele øyen nå er borte, er det fullt av smale, steinlagte gater å
vandre rundt i og gamle middelalderhus å titte på.
|

|

Er du glad i is er utvalget stort.
|
Etter et par
dager i Trogir seilte vi videre til Uvala Sicenica, en fjord på fastlandet hvor
vi ankret for natten. Her tilbrakte vi ettermiddagen med bading og
grilling.
Underholdning
manglet vi heller ikke. Forbi båten krysset en surfer uten en tråd på
kroppen, mens det i
en tysk båt sto en mann med den bare rompa opp i været og trakk opp ankeret.
For hvert tak kunne du formelig høre bjellene klinge.
For oss
bluferdige Nordboere tar det litt tid å venne seg til all denne nakenheten, men
egentlig har den sine fordeler også. Alle disse forskjellige kroppene, enten de
er tynne, tykke, pløsete eller med hengepupper, reduserer i hvert fall ikke
selvtilliten til en stakkar midt i 40 - års krisen.
Anette, som er
innfødt sørlending, har utviklet sin egen teori om all denne "syndigheida".
"Du skjønner, de har så stor mage at når de ser ned ser de ingenting,
så de vet ikke at de har den", erklærte hun etter at en tysker i
nabobåten med utrolig stor ølvom dusjet naken på dekk.
Dagen etter
silte vi inn kanal sv. Ante og oppover Krka elven. Vi fulgte kanalen og elven ca
15 nm inn i landet og fortøyde i Skradin. Morgenen etter tok vi sightseeingbåt
videre oppover Krka elven til Krka - vannfallene. Krka, var engang et lite industrisamfunn, som hentet kraft fra
vannfallene. Nå er vannfallene og området rundt omgjort til nasjonalpark. I
finværet gikk vi på koselige turstier oppover langs vannfallene, vandret
gjennom skog som minnet oss om norske eventyr og gikk på oppbygde gangveier
over våtmarksområdene der vi kunne se fisker og ferskvannsøsters i alle
småelvene som rant under oss. Før vi dro tilbake til båten badet vi i
vannet nedenfor fossefallene. Høydepunktet for dagen, særlig for ungene, var
å svømme inn bak en av de små fossefallene.
Besøket i
Krka nasjonalpark var en opplevelse for både store og små.
På
ettermiddagen satte vi kursen nedover elven igjen. Meningen var å ankre i en
liten bukt halvveis nede i elven. Mens vi strevde med å få ankeret til å
sitte, ble vi overrasket av tordenvær igjen. I løpet av noen sekunder var vi
søkk våte og vindbygene gjorde det umulig å manøvrere i den lille bukten. Vi
måtte gi opp ankringsprosjektet og dra videre til Zaton, hvor vi fortøyde for
kvelden.
En ting som er
vanlig i denne delen av Kroatia er ferdig utlagte betalings- bøyer. En båt kommer rundt
og henter søppel og tar betaling på 50 til 70 Kona (55 - 75 Kroner) for
å fortøye.
|

|
Da vi dagen
etter kom til Uvala Potkucina, var det noen få ledige bøyer igjen. I 3 av
bøyene var det festet små fendere, så vi tenkte at det var noe i veien med
dem, og fortøyde i en av de siste ledige i stedet. Da en fransk båt satte
kursen mot en fendermerket bøye, viste det seg snart at grunnen merkingen var
en ganske annen. En gummijolle med en østerriker i Adams drakt, kun ikledd
båtshake, prøvde og jage vekk franskmennene. Østerrikeren hadde fått det for seg
at han skulle holde av plassen til sine landsmenn. Franskmennene betraktet
ropingen og gestikuleringen hans med mild interesse, mens de fortøyde båten
sin i bøyen og returnerte fenderen til sinnataggen i jolla.
I den neste
bøyen fortøyde et eldre engelsk ektepar. Nå hadde Østerrikeren fått nok av
de alliertes fremferd, og med båtshaken som sverd kjørte han jollen i stor
fart inn i den engelske båten og ga seg til å slå vilt rundt seg.
Lettere
sjokkert over mannens oppførsel, var det flere som reagerte, og han trakk seg
til slutt slukkøret tilbake til den siste bøyen som han gjetet til en av hans
landsmenn dukket opp.
Mens vi koste
oss med et glass vin under solseilet, diskuterte vi fenomenet tyskere og
østerrikere. Naturligvis er de fleste av dem hyggelige og koselige, men treffer
du en drittsekk som tror han eier verden, er vår erfaring at han er
"Germaner".
Dagen etter
seilte vi inn blant Kornati øyene og seilte i en skjærgård med små og store
øyer, trange sund og innelukkede bukter. Øyene er steinete med svaberg,
ikke særlig frodige, men med litt gress og noen få trær her og der. Hele
dette området er omgjort til nasjonalpark og man betaler 50 Kona per person
(bare voksne) per døgn for å besøke parken. Vi kastet anker i Lavsa, en
totalt innelukket bukt. Her tilbrakte vi et par fine dager med å slappe av,
bade og en liten tur opp på en av øyene på kvelden når temperaturen tillot
det.
|

|
Etter
overnatting i Sali og Brbinj, en bitte liten landsby dro vi 13. juli videre til
Zadar. Zadar er en stor by, og selv om mye ble ødelagt under bombing i andre
verdenskrig, er det fortsatt mange fine gamle bygninger i gamlebyen. Marinaen
har mange fasiliteter, men den er dyr, så vi bestemte oss for å dra videre til
Prolaz Zapuntel allerede dagen etter. Vi fortøyde i bøyene på nordsiden av
sundet, og bestemte oss for å nyte finværet med bading og snorkling i et par
dager.
Alle med båt
opplever at doen går tett, og vår do gikk tett i Prolaz Zapuntel. Etter
opprensking "de vanlige stedene", var doen fortsatt tett. Det ble litt
av en (dritt)jobb og få slangen fra doen til septiktanken (som er under
sengen i vår lugar), løs. Da vi så hvor mye avleiring det var i slangen, var
det rart den ikke var gått tett tidligere.
Vi fortøyde i
de utlagte bøyene i sundet ved øyen Otok Ilovik. Iluvik er en koselig,
velholdt landsby som om sommeren er full av amerikanere. Fra denne byen har det
nemlig utvandret svært mange til USA, og om sommeren kommer de tilbake med barn
og barnebarn for å bo i sine barndoms boliger og treffe kjente fra gamlelandet.
Med kuling i
baugen, bestemte vi oss for ikke å dra til Pula. Vi fortøyde i stedet i Mali
Losinj, og brukte lørdagen til vindusshopping i byen.
Dagen etter
løyet vinden og vi kunne dra videre til Pula. Pula har vært under kontinuerlig
okkupasjon de siste 2300 år. Romerne okkuperte Pula for mer enn 2000 år siden,
og bygget bl.a et romersk teater her. I dag er det det 6. største og en av de
best bevarte i verden. Vi vandret gjennom en av de to gjenværende triumfbuene
og inn i gamlebyen hvor det fortsatt er venetianske hus fra den tiden venetianerne
okkuperte byen.
 |
 |
Rovinj og
Porec var de to neste byen vi besøkte. Også her kunne vi vandre i smale,
steinlagte gater, se venetianske middelalderhus. Jo lenger nord vi kom, jo tydeligere ble tospråkligheten. Utenfor de små barene, satt de lokale gamlekarene
og snakket italiensk seg i mellom, mens ungene som badet fra kaien snakket
kroatisk seg.
|

|
Novigrad ble
en koselig siste havn i Kroatia. Vi fortøyde på innsiden av moloen, rett
i utkanten av byen og ble liggende i 3 dager. På dagen var været deilig og
varmt, og innbød til bad i sjøen som nå holdt over 28 grader.
På kvelden
kom tordenbygende rullende, men vi lå godt fortøyd. Så selv om temperaturen
inne i båten ble uutholdelig når vi måtte lukke igjen alt fordi himmelens sluser åpnet
seg, varte heldigvis ikke uværet lenge om gangen.
|
Da vi krysset
grensen og sjekket inn i Slovenia, forandret stemningen i båten seg. Ungene
fikk sommerfugler i magen og gledet seg til hjemreisen, mens vi voksne ble i
dårlig humør og slett ikke så frem til at eventyret skulle ta slutt.
Piran
|
Portoroz var en typisk turistby, med mange ulike
tilbud for store og små.
|
 |
Etter å ha
besøkt Piran og Portoroz, begge svært dyre havner, Seilte vi til endepunktet
for vårt Middelhavs opphold. I Koper endte vårt eventyr, og nå gjensto det
bare å gjøre båten klar til opptak. 6. august ble båten løftet ut av vannet
og satt på trailertilhenger.
 |
 |
Waltzing Matilda reiste på motorveien fra Koper i
Slovenia til Mou i Danmark. Trailerturen gikk helt smertefritt, bortsett fra
toller rot på den Østeriske grensen. Der ville tollerne ha bevis på at moms
var betalt, noe tull siden en norskregistrert båt kan være 18 mnd
momsfritt i EU, og vi kom fra et ikke EU land. En lettere frustrert
trailersjåfør tok kontakt, men heldigvis hadde vi papirer ombord som viste at
vi hadde betalt moms i Norge, så alt ordnet seg. Så mens båten kjørte
gjennom Europa, tok vi fly fra Trieste, via London til Torp dagen etter.
Bjørn og
Marianne reiste Mandag 11. august ned til Mou, rigget båten og seilte hjem. 17.
august, etter 13 1/2 måned og 4500 nm underveis, fortøyde vi Waltzing Matilda i Ternevika
i Kristiansand.
Et eventyr er
slutt - men bare for en stund, for vi har planlagt nye reiser med Waltzing
Matilda.
Oppdatert 29.10.03 av Cecilie Simon Husebye
|