|
| | Verdun
Elven Meuse
renner tvers gjennom Verdun, og vi fortøyde langs elvebredden.
Allerede
på vår første tur i
byen, var det umulig ikke å bli minnet om Verduns historie. Denne byen som de
siste 150 årene har gjennomlevd tre store kriger.
Vi passerte hus
som fortsatt hadde skader etter kuler og granater, merker etter kamphandlingene
under 1. og 2. verdenskrig,
og så på den store byporten, restene etter bymuren som engang har gått rundt hele byen
og vært endel av festningsanlegget som beskyttet Verdun. Vi gikk over broen som
krysset Mause. Her sto det store minnesmerket med rekke på rekke med navn over
alle dem fra Verdun som falt i krigene.
|
 Flere
av husene hadde fortsatt merker etter
beskytning
|
Byporten i Verdun
|
Fra minnesmerket over Verduns
fallene
|
Dagen etter
hadde vi tenkt å leie sykler og se slagmarken fra 1. verdenskrig og områdene
rundt Verdun. Vi hadde glemt at på mandager er de fleste butikker stengt i
Frankrike, så også sykkelbutikken som drev utleie. Alternativet var å bli med på en guidet busstur (på fransk!).
Første stopp var fort
Vaux. Her fikk vi heldigvis en folder (på norsk!) som fortalte om fortet og
dets historie. Så mens guiden pratet videre på fransk (det gjorde han
forresten i 4 samfulle timer), utforsket vi fortet på egenhånd. Her
hadde en liten gruppe franskmenn holdt stand i over 2 måneder. De siste dagene
før overgivelse til tyskerne i begynnelsen av juni 1916, hadde det
vært kamp mann mot mann i ganger fulle av døde og sårede, gass og ild fra de
tyske flammekasterne. Beskytningen gjorde at fortets sisterne begynte å lekke, og
mangel på vann gjorde tørsten uutholdelig. Flere soldater drakk sin egen urin
for å overleve.
Inne i fortet er fortsatt gravene
til mange av de omkommende.
Da
soldatene overgav seg 4 juni 1916, fikk de æresbevisning og ble hedret av
tyskerne.
Senere samme år erobret
franskmennene fortet tilbake.
|
Alle stedene vi kjørte var bakken bølget,
resultatet etter 4 år med konstant bombardemang.
|
Neste
stopp var på Verduns krigsminne museum
(1914 - 1918). Der fikk vi se fotografier og modeller som prøvde
å vise hvordan livet på slagmarken var. Skjønt hvordan kan man klare å
gjenskape det helvete av kulde, gass, gjørme, råtnende lik, rotter, savn og
redsel som disse mennene gjennomlevde.
Så var det et kort stopp ved
"Tranchée des Baionnettes" (bayonettenes skyttegrav). Her hadde
tyskerne, etter å ha drept alle i skyttergraven, gravd den igjen. Det eneste
man kunne se var bajonettene til de omkommene som stakk opp av sanden. Som
gravstøtter for de fallene.
Størst
inntrykket gjorde allikevel besøket på den nasjonale gravplassen Douaumont
Ossuary. Snorrett, på rad og rekke sto de 15000 gravstøttene til de identifiserte franske soldatene som falt ved Verdun.
Vi var helt uforberedt på synet som møtte oss da vi gikk ut av bussen og ble vist bort til vinduene
i domen. Hvert vindu ga oss
innsyn i et kammer fylt med hodeskaller, hofteben og andre skjelettdeler. Her lå
levningene etter de mer enn 130000 ukjente tyske og franske soldatene som ble funnet på
slagmarken etter krigen. Menneskerestene var lagt i kammer etter hvor de ble
funnet.
Inne i domen,
som var formet som en granat, var vegger og tak dekket med navnene til de
fallene.
Douaumont
Ossuary
|
|
Siste stopp
på turen var fort Douaumont, og på nytt fikk vi et innblikk i hvordan livet i
fortene
var.
Fort Douaumont, før beskytningen var disse
veggene rette.
|
Fort Douaumont. Bak muren er 679 tyske soldater
begravd.
|
Da vi dagen etter seilte videre sydover, var hodene våre
fortsatt fulle av inntrykkene fra Verdun.
| |
SPONSORER
LUNDE BÅT
KRISTIANSAND
DYREKLINIKK
|
|
