Verdun - Thissey

Fra Verdun bar det videre gjennom sluser i alle størrelser og fasonger.

Her var automatiske sluser som ble fjernstyrt, og sluser vi aktiverte selv med fjernkontroll, før vi startet slusingen ved hjelp av å dra i et håndtak. Dessuten passerte vi utallige små, manuelle sluser, hvor ungene fikk prøve seg som sluseslasker, med å hjelpe til å sveive sluseportene opp og igjen. Selv om de fleste av disse manuelle slusene nå blir betjent av ungdom med sommerjobb, oppdaget vi at det fortsatt er endel "gamle" slusevoktere igjen. Her var de tynne og de tykke, de med tenner og de uten, de edru og dem som hadde gjort mer enn å lukte på korken. Vi konstaterte raskt at den siste original ikke er død.

Tettheten av sluser var til tider svært stor, vi begynte etter hvert å bli litt lei av dem. Ved Epinal var det faktisk 15 sluser på 3,2 km.

Vi har reist gjennom tunneler. Foug tunnelen er den lengste på 866m.

Og vi har seilt over broer.

I Toul kom Håvard, Mariannes venn ombord, for å være med oss en drøy uke. Det var veldig hyggelig. Det mindre hyggelige var at Håvards bagasje slett ikke kom til Toul. Den hadde blitt ekspedert til Frankfurt, der ingen hadde særlig bruk for den. Heldigvis ankom den tilslutt, et par - tre dager etter klokken 0300 på natten. Da lå vi nesten i Soucort. Den siste slusen vi skulle gjennom hadde nemlig innført egne åpningstider (en av originalene), og vi havnet i ingenmannsland igjen. Sjåføren som brakte bagasjen var rasende (noen ting skjønner man uten å kunne et ord fransk). Men ingen syntes synd på ham, han fikk tross alt betalt for jobben.

For å komme tilbake til Epinal, er det annen ting ved byen i tillegg til alle slusene. Den er svært våt, det er i alle fall min mening. Tenk dere settingen: Vi er i utkanten av Epinal, et par sluser igjen, lite mat i kjøleboksen og snart stengetid. Bjørn og Andreas ser butikker. Sett mamma og sykkelen på land, så ordner hun brasene mens resten av gjengen unnagjør siste etappe og fortøyer i sentrum. Og der står jeg og sykkelen, forlatt mens regnet siper ned. Visst er det butikker, mange butikker. Bilbutikker, møbler, VVS og enda flere bilebutikker. Smaker dårlig og vanskelig å få opp i kjøleboksen spør du meg. Etter å ha syklet langs motorveien (jeg lurer på om det er lov?), kommer jeg til avkjøringen til sentrum. Her er det endelig matbutikk, og skulende blikk følger meg der jeg dryppende våt handler det aller nødvendigste. Ut i regnet og opp på sykkelen igjen, og så bærer det avsted til havnen.

Merkelig, ingen norsk båt. Kan det være flere havner her?

Et hyggelig pensjonert engelsk par inviterer meg bekymret ombord.

- Nei, dette er den eneste havnen i Epinal, forteller de meg. - Men vannstanden i elven er lav (Ufattelig, for de forteller sener at dette er den dårligste sommeren i Frankrike på over 80 år), sannsynligvis ligger båten ved siste sluse. (Epinal er en avstikker fra hovedleia)

De viser meg veien på kartet og tilbyr meg å låne telefonen for å ringe (hadde jeg bare husket det nye franske telefonnummeret!). Og så er jeg og sykkelen ute i regnet igjen.

Når jeg endelig kommer frem til slusen, ligger naturligvis båten der. Bare Bjørn mangler. Han er ute og leter etter meg.

Endelig er vi på turens høyeste punkt, 360 moh. Nå renner vannet bare en vei, mot Middelhavet.

Vi passerer ecluse no 1 (sluse nr 1) og fortøyer ved et hyggelig lite sted, som alle som ikke er i 40 - års krisen synes er grusom...

Etter en liten tur alene (Herregud mamma, her er det jo ingen tingen å se...) og en ganske uskyldig plommeslang (Mamma!!!) kommer jeg tilbake til båten. De engelske pensjonistene har fortøyd bak oss. De har allerede kjent igjen sykkelen (og det norske flagget) og hørt med Bjørn at alt står bra til. Etter middag går vi bort for å invitere dem på et glass vin. De holder akkurat på å lage middag, så de inviterer oss ombord på et lite glass i stedet. Tre hyggelige timer senere forlater vi dem. Jeg lurer på om middagen deres fortsatt var varm?

15. august reiser Marianne og Håvard tidlig av gårde fra Port sur Saone til Nice. Første etappe går med taxi til nærmeste togstasjon. Heldigvis har de det første stykket av turen følge med familien Ewerdahl, en hyggelig svensk familie som vi traff i Toul. Børje (far) skal seile Ewelina, en Bavaria - 34 ned for overvintring i Port Saint - Louis, mens resten av familien skal fly hjem til Sverige. Marianne og Håvard får en lang dag med mange togskift. De kommer ikke til Nice før sent på kvelden. Men hele dagen etter får de heldigvis i nydelig vær i Nice, før de tar fly tilbake til Norge.

Og vi, vi reiser videre sydover.

Kanalliv

Vi har reist gjennom så mange små og store byer at vi ikke lenger husker navnet på alle. Men dette er i alle fall Gray.

Langs Saone var det typisk at mange kirker og offentlige bygninger hadde mønstrede tak

Ved alle slusene var det sluseboliger. Mange var forfalt, men ved noen var det nydelig pyntet med blomster og snurrepiperier.

Oppdatert 24.08.02 av Cecilie Simon Husebye

SPONSORER

LUNDE BÅT

KRISTIANSAND

DYREKLINIKK

Vaksine-

klinikken