Port Saint - Louis - Menton

Slusen mellom Rhonens ferskvann og Middelhavets saltvann var en kjedsommelig affære som tok oss 3 timer å komme gjennom. Ikke forsto vi, eller noen andre for den saks skyld, hvorfor denne slusen skulle være så spesiell. Men i følge dem som hadde vært igjennom før, var denkjent for å være “vrang.” Fredag kveld 30 august fortøyde vi i Port Saint – Louis og Middelhavet. Endelig var turens første mål nådd. Vi feiret med vin, brus og pizza og dagen etter kunne vi fryde oss over å bade i Middelhavets saltvann. 

Å få opp masten tok tid. Noen ganger lurer jeg faktisk på når franskmenn jobber. De fleste butikker i Syd – Frankrike  åpner klokken 9.00 og stenger 12.30. Så er det siesta frem til 15.00 og 19.00 stenger de for kvelden. Ingen har det travelt, og det er jo ok, med mindre man ønsker å få noe gjort. Søndag og mandag er det meste stengt. 

Ergo var første mulighet til å få opp masten tirsdag. Da kom den endelig opp og vi var en ordentlig seilbåt igjen. Onsdag ble brukt til å gjøre båten sjøklar før vi satte kursen langs den franske riviera. 

Torsdag satte vi kurs for Iles D’Frioul, en øygruppe utenfor Marseille. Bjørn skulle studere, så vi andre måtte evakuere. Vi tok med oss badetøy og dro av gårde (mer eller mindre frivillig) for å utforske øyen.

Iles D’Frioul er opprinnelig to separate øyer, som nå er bundet sammen med en molo. Her er lite vegetasjon, men for oss var palmer og kaktus noe nytt og spennende. Hvite ”fjell” reiser seg på øyene, og på hver topp ligger festninger. De er fra ulike epoker, men alle har vært en del av Marseilles forsvar. Vi klatret opp på det høyeste fjellet og for hvert skritt vi tok hoppet digre gresshopper unna i panikk. Knappe 100 m i ulendt terreng klatret vi, og ungene klagde for hvert skritt vi gikk. På toppen var det en praktfull utsikt mot Marseilles, men ungene var mer opptatt av å klatre ut på kanten av stupet på andre siden for å skremme meg, så vi gikk fort ned igjen.  

Vel nede badet vi fra stranden, som vi hadde aldeles for oss selv. Anette prøvde dykkermasken for første gang og erklærte opprømt (etterpå, når hun var tør og trygg for krabber med skumle hensikter) at det var nesten som å svømme i et akvarium.

Dagen etter tok vi fergen til Marseille, for Bjørn var enda ikke ferdig med studiene.

På kaien var det fiskemarked, og her så vi  vi mye rart. Det var snegler, skjell, sjøhester, blekkspruter og mange rare fisk vi aldri hadde sett før. For første gang så vi en ekte sverdfisk, og feilinformasjon om hvordan fisken bruker ”sverdet” (Anette har nemlig lest Donald Duck) ble fort oppklart.

Etter en hel formiddag med shopping var vi sultne, og bestemte oss for lunch på en kebab – restaurant. En hyggelig kelner fra Egypt snakket godt engelsk. Han fortalte at han hadde vært i Norge i - 94 og hadde besøkt Oslo, Bergen og Lillehammer. I Lillehammer hadde han vært for å heie på det Egyptiske laget som deltok i vinter - OL! 

Etter hvert som samtalen skred frem viste det seg at han med glede stilte soveplasser til disposisjon for natten, hvis dette var av interesse. Jeg avslo høflig, noe han godtok om enn noe skuffet. Anette (som etter hvert forstår ganske mye engelsk) var lettere sjokkert.  

Etter flere smigrende men noe slitsomme tilbud, har jeg skiftet gifteringen fra høyre til venstre ringfinger (det er der det er naturlig å ha den i resten av verden) og har foreløpig sluppet flere uanstendige tilbud. 

Etter lunch fant vi en Internett café med Diablo (et Internett spill for de uinnvidde), og der etterlot vi Andreas med stjerner i øynene og penger nok til å være "cyber" et par  timer, mens Anette og jeg skulle på leting etter bursdagspressanger.

Dagen etter hadde vi bestemt oss for en lang etappe til Iles D'Hyeres, en idyllisk øygruppe utenfor Toulon med mange viker å fortøye i. Men da vi endelig kom frem lå vikene (i følge Bjørn) enten feil i forhold til vindretningen, var for fulle av andre båter eller hadde feil bunn. Endelig fant vi et sted som nesten tifredstilte kravene (for dyp i følge Bjørn), men da vi kastet anker viste det seg at det var noe feil med ankervinsjen. Enden på visen var at vi måtte gå videre til land og legge oss i en dyr marina. Den kvelden var det mytteristemning ombord.

I St - Raphael var vi heldige og fikk den siste ledige plassen (av totalt 5 gjesteplasser) i sentrum av byen. Nå fikk vi virkelig følelsen av å ha kommet til den franske riviera. Strendene var  deilig lange med salt vann som skylte over oss der vi gikk langs strandkanten og myk sand som varmet nakne føtter. Langs strandpromenaden, som yrte av liv på kveldstid, var det en allee av palmer og her vokste det blomster i alle regnbuens farger. Lyset er annerledes her nede. Det gjør havet blåere, og murhusene som er malt i duse farger av gult og rosa gløder i kveldssolen. Her er det godt å sitte ute en varm kveld med et glass vin å nyte livet. 

La barna være hjemme! Romantikken minsker proporsjonalt med søskenkranglingen i salongen nedenunder.

Etter to fine dager på stranden i St - Raphael dro vi videre. Målet var Monaco, men da vi kom frem viste det seg at havnen var full, og til ungenes store skuffelse måtte nøye oss med en rundtur i havnebassenget før vi dro videre.  

Så mye så vi av Monaco.

I Menton, en grenseby mot Italia fortøyde vi i den private marinaen, for den offentlige havnen var full. Da jeg kom til havnekontoret, ville havnemesteren snakke med kapteinen, fordi jeg ikke snakket fransk. (Bjørn kan enda mindre enn meg). Han skjønte nok hva jeg mente om den saken, selv om jeg bare snakket engelsk, så vi fikk en plass tilslutt.

Dagen etter flyttet vi over til den offentlige havnen, men servicen var ikke stort bedre her. På natten blåste det opp og dønningene rullet inn gjennom åpningen til moloen og fikk Waltzing Matilda,  til å rulle og kaste seg i fortøyningene. Det ble en urolig natt og Anette spiste frokosten sin på land for hun var sjøsyk da hun våknet. Å gå videre morgenen etter som vi hadde tenkt, ville bare bli stamping mot vin og sjø, så vi ble liggende der vi var og håpet at vinden skulle løye og sjøen roe seg. Værmeldingen på ettermiddagen var ikke bra og dønningene ble verre. Vi var redd for at båten skulle bli skadet, men på havnekontoret forsto de ikke et ord engelsk. Nederlenderen i nabobåten tilbød seg å tolke, men havnemesteren påsto at alt var fullt, selv om vi hadde sett flere ledige plasser. Tilslutt lovte han å se på saken. Da vi 15 min senere kom tilbake, fortsatte diskusjonen og plutselig forsto han hva vi pratet med Nederlenderen om (på engelsk). Det ble jo litt pinlig for ham. Vi trengte ikke lenger tolk, og fikk en bra plass hvor vi sov rolig og godt hele natten.

Men selv om de ansatte på havnekontoret ikke hadde hørt om service, var Menton en koselig by. 

Gamlebyen klamrer seg langs åssiden, med et virvar av trange gater og trapper som klatret seg oppover mot toppen.  Her er fullt av turister og et yrende folkeliv. Strendene er mange og det god plass til alle. Menton var siste stopp på den franske riviera. 14 september passerte vi grensen til Italia og fortsatte seilasen langs den italienske rivieraen.

Oppdatert 21.09.02 av Cecilie Simon Husebye